Ula

Ula er et yndet sted i sommerhalvåret, med småbåthavn, hytter, varme svaberg og flere sandstrender. Men området har også en svært spennende naturhistorie, med flere merkverdigheter.

OSLOFELTET

Den eldste delen av Ulas historie er det dannelsen av berggrunnen som står for. I likhet med store deler av kysten i Larvik består berggrunnen av larvikitt, Norges nasjonalbergart. Larvikitten, som er en dypbergart, ble dannet for rundt 290 millioner år siden, innenfor området som geologisk går under navnet Oslofeltet. Bergarten finner man kun her, i hele verden! (Lenke til larvikitt.)

MÅNESTEIN

I berggrunnen på Ula finner man også lysere bånd av grovkornede bergarter som kutter gjennom larvikitten. Dette er bergarter som har størknet fra vannrike smeltemasser, restsmelter eller pegmatitter som geologene kaller dem. Disse ble dannet etter larvikitten, og kutter seg derfor gjennom denne. I disse båndene kan man finne sammenvoksinger av to feltspatkrystaller, som gir en helt spesiell blå farge grunnet sine optiske egenskaper. Disse steinene ble beskrevet og navngitt av den kjente norske geologen W.C Brøgger (1851-1940).  Han kalte dem (blant annet) «månestein» ettersom fargen kan minne om lyset fra månen. Månesteiner fra Ula har siden vært svært attraktive blant samlere, noe som har ført til at forekomstene nærmest er blitt plyndret. I dag er disse fredede naturminner, og alle inngrep i grunnen er forbudt.

ISEN

Få andre steder, om noen, finner du like blankskurte landformer som lang kysten av Vestfold. Isen, smeltevannet og bølgene har formet utallige myke og glatte kurver i den massive magmatiske berggrunnen. Flere steder finner man spylerenner og jettegryter. Skuringsstriper dannet av fastfrosne steiner i bresålen er det flust av, samt rundsva og sigdmerker. Alle disse formene utgjør den yngste bearbeidelsen av landskapet på Ula, men området er værhardt, og bølgene, samt vinden, utgjør i dag sterke krefter som vil fortsette å forme landskapet videre.

SAMFUNNET PÅ ULA

Tettstedet Ula har sitt navn fra det norrøne navnet på ei ur eller ura (steinur), og i dag er det cirka 200 fastboende her. På 1800-tallet var stedet et kjent lossted, hvor blant annet losen Ulabrand, som egentlig het Anders Jacob Johansen, hadde sitt virke. Et monument til minne om ham ble reist ytterst på Torsøyhalvøya i 1932, utført av billedkunstner Hans Holmens. Innbyggertallet på Ula øker kraftig i sommerhalvåret, da det er et svært populært feriested.