Gea Norvegica Geopark
Øverbøtjern
Sentralt i Siljandalføret, rett øst for Siljan sentrum, ligger Øverbøtjern.
Det idylliske vannet er en populær badeplass og et fint sted å ta en pause på veien mellom Skien og Lågendalene. Vannet er ikke direkte en del av Siljanvassdraget, men for rundt 10 000 år siden var både vassdraget og tjernet del av et mektig fjordsystem som strakte seg fra dagens kystlinje og helt opp i Opdalen i Siljan. Da den store innlandsisen som dekket Norge under siste istid smeltet tilbake flommet havvannet inn over et landskap som hadde vært tynget ned av ismasser i mange tusen år. På fjordbunnen ble det avsatt store mengder leire og sand, noe som har medvirket til at Siljan i dag har et aktivt jordbruk med svært god dyrkningsjord.
Grensen for hvor høyt fjorden sto kalles for marin grense. På et kart over marin grense er det lett å se hvordan bebyggelsen i Siljanbygda stort sett har utviklet seg på den tidligere fjordbunnen, noe som henger sammen med den viktige ressursen som dyrkbar jord er. Over marin grense finner vi store skogsområder, en annen naturressurs som har betydd mye for Siljan. Vassdraget som utviklet seg etter at landet hevet seg og fjordvannet trakk seg tilbake, har hatt en sentral rolle for den historiske tømmerfløtingen ned til Larvik.
Berggrunnen i Siljan tilhører en spesiell tid i Norges geologiske historie. På overgangen mellom karbontiden og permtiden, for rundt 300 millioner år siden, var det heftig vulkanisme i dette området. Den vulkanske aktiviteten har gitt oss særegne bergarter, som larvikitt og rombeporfyr. Larvikitt, som er Norges nasjonalbergart, finner vi nord i Siljan, men også i området rundt Auen lenger sør. Rombeporfyr, som er gamle lavastrømmer eller bergarter som har størknet i sprekker i jordskorpa, er lett gjenkjennelig med sine lyse, kantete prikker. Rombeporfyr finnes rundt Vindfjell og nedover mot Steinsholt.
Den dominerende bergarten rundt Øverbøtjern og i Siljan sentrum er syenitt, en bergart som har størknet dypt nede under vulkanene. Alt som lå over syenitten er slitt bort i løpet av den lange tiden etter perm. Ramsås, den bratte kollen på østsiden av Øverbøtjern, består av syenitt, og i skredura nedenfor åsen ser man hvordan prosesser fremdeles i dag sliter ned landskapet.
Mer om området