Geologi, Geografi og Økologiske Nisjer

 

Geoparkens kystområder omfatter deler av Skagerrakkysten og overgangen til Ytre Oslofjord. De marine områdene bærer preg av områdets rike geologiske historie, og er i stor grad formet av istiden og annen geologisk aktivitet.

 

Den siste istiden, som trakk seg tilbake for 11.700 år siden, etterlot en rekke ulike substrat og bergarter med forskjellige næringssammensetninger. Isbreden brakte med seg løsmasser, som ble avsatt langs Ra-morenen, noe som har resultert i et unikt marint landskap. Dette har gitt et godt utgangspunkt for grobunn og habitater for et stort biologisk mangfold, både blant dyr og planter. Alt fra solid berggrunn, til rullestein og skjellstrand kan observeres innad i Geoparkens kystområder. Mange organismer har strenge krav til leveområder, og en variert havbunn gir derfor muligheten for stor biodiversitet. Dette er dermed et godt eksempel på hvordan geologi og biologi henger sammen, og er avhengig av hverandre. 

 

Et leveområde som oppfyller en organismes krav, for eksempel mattilgang, lystilførsel og substrat, kalles for artens økologiske nisje. Variert havbunn med ulike strømforhold, vanndybder og havbunnsmateriale, gir mange nisjer, og oppfyller dermed kravene til flere organismer enn områder som er mer uniform. To av de viktigste biologiske naturtypene i norske farvann er ålegrasenger og tareskoger. Begge danner livsgrunnlaget og leveområdet for en rekke andre organismer, og spiller en viktig rolle for å opprettholde livet i havet. Ålegras behøver fint substrat og skjermede områder med mindre bølgeeksponering, mens tareskogen oppstår på hardbunn som steiner og berg, og trives i mer eksponerte områder. Dette er dermed et godt eksempel på to økologisk viktige planter som har ulike krav og dermed oppfyller ulike nisjer.

 

Hvordan påvirker havet oss?

 

‘Om vi redder havet, redder vi planeten vår’ - David Attenborough, Oceans (2025)

 

 

Et sunt hav er selvsagt viktig for organismene som lever i eller tilknyttet havet, men kystområdene våre er også svært viktig for samfunnet. Naturen bidrar blant annet til samfunnet gjennom det vi kaller økosystemtjenester, altså goder fra naturen som har verdi for mennesker. Verdien fra norske tareskogers samlede økosystemtjenester er for eksempel anslått til 7 milliarder kroner per år. Økosystemtjenester skilles inn i flere typer.

 

Den mest åpenbare er forsynende tjenester, hvor naturen produserer et produkt, som mat, medisin eller strøm. Fiskerier er for eksempel helt avhengig av sunne fiskepopulasjoner. Ved å ivareta viktige gyte- og oppvekstområder sørger man for en bærekraftig populasjon over tid. Mange av naturens ressurser er derimot ikke fornybare, eller bare delvis fornybare, og gode reguleringer og rutiner for sanking er derfor viktig for å ikke overbeskatte naturen vår. 

Økosystemet gir også viktige kulturelle tjenester, gjennom rekreasjon og tradisjoner. Kystsamfunn føler en sterk tilhørighet til havet, og det har spilt en viktig rolle innen religion og kultur, som også gir den verdi som natur- og kulturarv. Havet benyttes ofte til friluftsliv og er vist å ha en positiv effekt på velværen til mennesker (KILDE).

 

Naturen gir også tjenester som ikke er like synlige, men som legger grunnlaget for alt liv på jorden. Havet er essensielt for kretsløp for næringsstoffer og vann, og sørger dermed for at viktige stoffer, som karbon og nitrogen, er tilgjengelig der de trengs i naturen. I tillegg absorberer havet enorme mengder klimagasser, og står for rundt 50% av den globale oksygenproduksjonen. Hvert åndedrett vi tar, og hver slurk med vann vi drikker, kan vi derfor takke havet for. Strukturer i kysten vår, som skjærgårder og tareskoger, gir naturlig beskyttelse mot naturkreftene gjennom bølgebryting og skjerming, som reduserer skader på infrastruktur langs kysten. Havet absorberer også enorme mengder klimagasser, og bidrar til å motvirke overoppheting av atmosfæren. Altså er havet vårt en viktig faktor i mange geologiske og klimatiske prosesser som preger vår hverdag. 

 

Hvordan påvirker vi havet?

 

‘We should treat the oceans as if our lives depend on it - Because they do.’ - Marinbiolog Sylvia Earle

 

Industrialiseringen av samfunnet har medført et stadig høyere trykk på havet og særlig kystområdene våre. De siste par hundre årene har det vært stor nedgang i fiskepopulasjoner, og store områder med viktige naturtyper er forsvunnet. Korallrevene blekes, og havisen smelter, men hvordan påvirker vi egentlig havet, og hva kan vi gjøre for å snu trenden?

 

Overutnyttelse av ressurser

Med moderniseringen av fiskeflåter, samt fremgang i teknologi, transport og prosessering av sjømat, ble størrelsen på fangsten langt større enn det som var mulig med tradisjonelle fiskemetoder. Fiskepopulasjoner som tidligere hadde vært ansett som ‘utømmelige’ begynte å minke, og enkelte populasjoner forsvant fullstendig. 

 

Etter hvert ble bestandene synlig mindre, og man begynte også å se nedgang i arter som ikke ble kommersielt utnyttet. Dette medførte økt kunnskap knyttet til interaksjoner innad i næringsnettet, som i havet er langt mer kompleks enn på land. Overfiske av en fiskeart, kunne få konsekvenser for andre organismer gjennom endring i konkurranse, lavere predasjonstrykk og endret mattilgang. Dette kalles en trofisk kaskade, altså en forandring gjennom flere ledd i næringsnettet. 

 

Økt kunnskap knyttet til fiskebestander og interaksjoner i næringsnettet har medført strengere reguleringer og kvoter, som har redusert presset på disse fiskebestandene. Ifølge FN er derimot fremdeles rundt 35,5% av alle fiskebestander overfisket, så økt kunnskap og godt samarbeid mellom myndigheter og fiskerinæringen er avgjørende. 

 

Arealendringer

Som på land står arealendringer for en stor del av naturkrisen. Inngrep i areal under vann er ofte vanskelig å få med seg, da det ikke er like synlig som på land, men med ny teknologi kan man kartlegge dette lettere enn tidligere.  

 

Det finnes mange typer arealendringer. Slam fra avløp og oppdrettsanlegg kan legge seg som et teppe over havbunnen, og dermed endre leveforhold. Bunntråling knuser og velter om substrat på havbunnen som påvirker organismene som bor der. 

 

Endringer i havmiljøet kan medføre vanskelige forhold for noen arter, mens mer opportunistiske arter lettere slår seg ned i det nye miljøet. Dermed kan forstyrrelser av havbunnen resultere i tap av habitat for arter, som igjen kan påvirke større områder.

 

Forurensning

Elver, bekker og avløp ender opp i fjordene våre, og bringer med seg ulike typer forurensning. Dette kan være i form av næringsstoffer, kjemikalier, søppel og mye mer. Disse formene for forurensning påvirker fjorden på ulikt vis, og kan samlet medføre mye stress på kystområdene våre.

 

Avrenning fra jordbruk og fôrspill fra akvakultur medfører tilførsel av store mengder næringsstoffer som nitrogen og fosfor, som begge er viktige for planter. Denne nye tilførselen av næringsstoffer tillater økt vekst blant opportunistiske mikroalger, som kan være marint liv og mennesker. Ved store algeoppblomstringer kan de døde mikroalgene føre til oksygenfrie områder, grunnet nedbrytning av det nye organiske materialet. 

 

Mennesker bruker kjemikalier i mange ulike sammenhenger, for eksempel i medisin, sprøytemidler, trevirkebehandling, vaskeprodukter og mye mer. Enkelte av disse kjemikaliene kan ha stor påvirkning på dyrelivet i havet, ved å forstyrre biologiske prosesser. Det er derfor viktig med forskning og økt kunnskap knyttet til hva slags effekter kjemikalier har, og hvilke tiltak en skal iverksette for å redusere konsekvensene. 

 

Avfall er et kjempeproblem i havet, med plast som den største trusselen. FN anslår at 16 millioner tonn plastavfall ender opp i havet hvert år, noe som påvirker havet på en rekke ulike måter. Plast kan medføre kvelning, falsk metthetsfølelse, indre skader og andre skader. I tillegg er det stor usikkerhet knyttet til helseeffektene mikro- og nanoplast har på marint liv. De største kildene til plastforurensning i Norge er industri, akvakultur og fiske. Spøkelsesfiske er et stort problem, der tapt fiskeutstyr som garn og teiner fortsetter å fiske i havet årevis etter at det er mistet.

 

Klimaendringer

Klimagassutslippene fra dagens industri har medført en økning i CO2-nivået i atmosfæren. Konsekvensen av dette er drivhuseffekten, hvor den atmosfæriske temperaturen øker, som påvirker det globale klimaet. 

 

Havene påvirkes av klimaendringer på flere vis. Økt temperatur kan påvirke havstrømmene, smelte havisen og endre utbredelsen av arter. Det medfører dermed endring i leveområder for mange arter, både i vann og på land. Når temperaturen øker kan organismer spre seg over et større område, og dermed konkurrere mot de opprinnelige artene. Disse kalles fremmedarter, og kan spres naturlig eller med menneskelig assistanse. 

 

Siden havet spiller en nøkkelrolle i klimaregulering, vil store endringer kunne medføre konsekvenser over store områder, blant annet gjennom økt ekstremvær, tørke og stormer. Det er derfor viktig å redusere klimaavtrykket på en måte som kan bremse denne utviklingen.

 

Marint vern

Norge har skrevet under på den internasjonale naturavtalen, Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework, og dermed forpliktet seg til det som kalles 30x30-målet. Dette er å verne 30% av natur, restaurere 30% av verdifull tapt natur, innen 2030. 

 

Innad i Geoparken ligger en av fire marine nasjonalparker, nemlig Jomfruland, som er vernet grunnet tilstedeværelsen av viktige naturtyper som ålegrasenger og tareskoger. Dette i tillegg til den unike geologien og grobunnen som er dannet av områdets geologiske historie. 

 

Vern av natur er viktig for organismene som lever i områdene, men kan også være verdifullt for områder som ikke er vernet gjennom rekrutteringseffekten. Dersom gyte- og oppvekstområder vernes, vil bestandene styrkes, og over tid migrere til områder der fiske er lov. På denne måten kan et vernet område styrke bestanden og føre til en økning i fangst over tid. Dette har blant annet blitt observert for hummer-bestander.