Larvikitt

Lars Larvikitt er veldig stolt av å være Norges nasjonalbergart! Han er sjelden, men du kan se den fine blåfargen hans på bygninger mange steder i verden, for han er skikkelig populær.

Jeg er både utrolig flott og sjelden! Du finner meg bare i Norge, i et ganske lite område. Og så er jeg kalt opp etter byen der jeg ble funnet; Larvik. Nå sier du kanskje at du treffer på meg over alt, men det er bare fordi jeg og søsknene mine er blitt sendt til hele verden, som fasadestein, benkeplater, fliser og en hel masse gravsteiner. Når du finner meg som rullestein i fjæra, ser jeg derimot veldig annerledes ut.

Det er på grunn av den blå fargen min jeg er så populær. Jeg har blitt fraktet rundt med isen fra Larviks-området og siden vasket av bølgene, så at jeg er blå kan du nok ikke se nå. Men du har sikkert sett meg når jeg er polert. Da kan du se at jeg er satt sammen av ulike krystaller. Jeg består nesten bare av feltspat, men det gjør vel ikke noe så lenge resultatet er pent å se på!

En gang var jeg også smelte langt nede i dypet. Og jeg trivdes godt der nede, krystallene mine kunne vokse seg store og pene. Så ble det kjøligere og hele smelten størknet. Og jeg ble til larvikitt. Landet vårt har vært gjennom mye siden den tid, mange isbreer har tært på landskapet. Derfor kan du finne meg oppe i dagen nå. I Larviksområdet kan du se mange brudd der jeg og søsknenen mine blir tatt ut for å bli sendt ut i verden.

Sandstein

Sara Sandstein er en blid og glad avsetningsbergart som er laget av mange små sandkorn.

Ser du at jeg er sammensatt av små korn? En gang var jeg en deilig sandstrand, masse sandkorn og noen litt større korn. Jeg kom egentlig ut i en innsjø med elvevannet i en forrykende fart. I innsjøen falt sandkorn og småstein ned på bunnen, akkurat i vannkanten. Det kom mer sand oppå meg og så ble jeg presset sammen. Litt ubehagelig var det, men resultatet ble vel flott!

Jeg kommer egentlig ikke herfra, men fra Ringerike, eller var det Holmestrand det het? Husker ikke helt, men den innsjøen jeg ble laget i finnes heller ikke lenger. Den lå nemlig ved foten av en diger fjellkjede med høye, spisse fjell. I dag er det bare smårester igjen av den fjellkjeden, men dere mennesker er visst fornøyd med den likevel. Dere kaller den fjellkjeden en hel masse, har jeg hørt: Hardangervidda, Rondane, Jotunheimen og Trollheimen. Men da jeg var ung, da skulle dere sett på fjellheim!

Ute i havet i vest er sånne som meg veldig populære. Mine mye yngre kusiner og fettere der har nemlig olje og gass mellom sandkorna sine. Det liker visst dere mennesker godt, har jeg forstått!

Rombeporfyr

Ragna Rombeporfyr er en flott dame som er ganske unik. Hun er en lava som bare er funnet tre steder i verden!

Ja, Lars Larvikitt og jeg er i familie med hverandre, kan du se at vi ligner litt? Jeg var også smelte nede i dypet en gang, sammen med Lars.

Men jeg var litt mer rastløs, jeg ville opp og se litt av verden. Opp og fram, der har du meg. Helt til toppen, rant ut over jordoverflaten. Jeg vet at sånne åpninger i jordskorpa som jeg rant ut av kalles vulkaner, så jeg er altså en vulkansk bergart.

Det var mye kaldere her oppe på jorda enn nede i dypet, så jeg størknet ganske raskt. Noen deler av meg, de lyse flekkene, hadde stivnet litt før, på vei opp fra smelten. De lyse mineralene hadde litt bedre tid på seg til å bli krystaller, derfor er jeg full av slike hvite romber, mens resten av meg er mye mere finkorna.

Når Lars sier at han er sjelden, så er jeg også egentlig det. Ikke akkurat her omkring, men i hele verden så finner du meg bare noen veldig få steder. Hvis du finner meg på stranda i Danmark eller i Tyskland, så kan du være sikker på at jeg er kommet fra et sted i nærheten av Geoparken! Tatt meg en tur med isen, kan du si.